Search
  • Inger Eide Nordseth

Fantasien er min styrke!


Dette er ingen ”Stakkars meg historie”. Tidligere journalist Marit Haugsbakken hater slike historier. Hun er åpen for å lære noe hver dag. Det har det blitt fem bøker av.

Hun har nylig lansert sin femte bok ”Pub- Semester” og vi er klar for en prat om skriveglede. - Bøh! Sier hun idet hun åpner døra og dukker opp med en rød hatt og en rød klovnenese, skremte jeg deg nå? ler hun. Og fortsetter; - Vil du ha kaffe eller te? Forsyn deg med eplekake. Det viktigste er å ha det gøy underveis, er du ikke enig? Dette er Marit Haugsbakken sin filosofi. Nå har hun investert i ny PC til tross for at sønnen sier hun lever i ”uralderen”. I følge Marit er Pub-Semester den dypeste boka hun har laget.

- Jeg bruker bare fantasien, sier hun.

Reiste til Japan - Det viktigste med å leve er å lære noe hver dag, og en må være åpen for det. Ved hver bok må jeg planlegge, kanskje reise, skrive, lansere og selge den. Skjønt jeg har ikke tjent noe spesielt på bøkene. Den eneste som ble utsolgt var boka om ordfører Tom Anders Ludvigsen, sier hun. Da hun gikk av som pensjonist i Østlandets Blad startet hun sitt første bokprosjekt som endte i boka ”Hvorfor menn gjør så mye rart”. Det førte henne og (nå avdøde Elly) til Japan for å se på sumobrytere. Den første boken ble på 32 sider og er egentlig en håndbok i prosjektarbeid ved overgangen til seniortilværelsen. Den ble starten på en s

pennende og selvutviklende tid for Marit.

Opprettet eget forlag En oppvekst på Hadeland gjorde Marit kreativ. Moren hennes tegnet, vevet og skrev og mormoren skrev en roman. I følge Marit er mange hadelendinger inkludert broren ordkunstnere. Senere skulle redaktør Christian Fredrik Stabel i avisa ” Midhordaland” blir hennes læremester. - Jeg liker og skrive og har alltid gjort det. Jeg opprettet mitt eget forlag; Marito Forlag. Jeg fant ut at om jeg skulle få gitt ut noe så kunne jeg ikke gå kanossagang til damene med ”lilla skjerf” i Oslo. Men tilbake til skriveprosessen, eller skrivegleden som Marit Haugsbakken velger å kalle det. Oppe i andre etasje har hun skapt seg en slags hule, med utsikt til nabolag – været og himmelen. Der har hun hele historien sin på veggen. Bilder av venner, slektninger, norske og japanske avisutklipp. Der skriver hun; blant annet om kråka på taket som sier; ”Ingen nettaviser skriver om de ti fattigste på skattelista”. - Hvordan jobber du når du skriver? - Jeg prøver å finne en rytme – den som passer historien jeg skal fortelle. Jeg skriver ofte i ett som gutta på desken klaget over; du er umulig å rette, for neste setning henger i hop med den foran. Når jeg skriver bruker jeg også musikk, av alle slag, nesten. Hver morgen, eller etter avbrudd, før jeg fortsetter skrivingen, leser jeg alt fra begynnelsen, ofte høyt. Jeg leser faktisk manus svært mange ganger. Jeg må ha med meg alt fra begynnelsen når jeg skal fortsette, forteller Marit. Hun mener det er stormannsgalskap å beskrive en blomst på tre sider. - Hemmingway skriver best, hør bare her: "For sale: baby shoes, never worn” Å skrive kort er en kunst, husk det er best, sier Marit.

En vandrer Hun inspireres av skriveriene sine, nyheter og av mennesker. Blant annet bussjåfører og drosjesjåfører. I tillegg går hun daglige gå turer i området rundt Pepperstad der hun bor. - Gåturene er viktig. Å gå er herlig. Da jeg kuttet ut bil, gikk jeg ofte hjem fra stasjonen. Den lille turen på vel 3 km ga meg både ny energi og fikk renset hodet mitt. Jeg liker best å gå tur alene, da har jeg hodet for meg selv, får ideer som jeg skriver ned når jeg kommer hjem eller i notisboka jeg har med. Jeg gjennomgår manus mens jeg går. Når hun går tur kan hun også se dyr, som rev og kanskje et rådyr. - Det er viktig inspirasjon for meg. Da blir dagen perfekt. I Japan kalles gamle som går på urveier for vandrere, en svært gammel tradisjon fikk jeg høre, da jeg gikk i Hokusais fotspor i Japan. Maler med ord For grunnlaget for boken ” I Hokusais fotspor” la hun ved å vandre 30 mil fra Tokyo til Obuse, da var hun 69 år. Hun fulgte fotsporene til sin åndelig veileder, billedkunstneren Katsushika Hokusai . En strekning tilsvarende avstanden mellom Vestby og Otta. - Hokusai var en vandrer som brukte sin pensel og tegnet hver dag, hele dagen, jeg skriver hver dag – nesten hele dagen. Jeg er en vandrer som bruker ord. Kan vel si at ord er min pensel, som maler fører jeg inn ny farge, finner nye, får fem dybden, lar penselen utvikle motivet, i håp om at teksten blir litt bedre for hver dag. Nå i 2017, snart åtte år etter at jeg skrev ”I Hokusais fotspor” for å finne ut hvem mennesket Hokusai var, har jeg omskrevet hans filosofi, så den høver meg: - Da jeg sluttet i Østlandets Blad- dagen før jeg fylte 67- hadde jeg neppe skrevet noe av betydning. Men når jeg kommer i 70-åra bør jeg har gjort noen fremskritt. I 80-åra skriver jeg bedre, så ord og hver setning skinner litt. Skulle jeg leve til jeg blir nitti, kanskje enda lenger, ja, da skal jeg bli ganske fantastisk med ord!

Marit Haugsbakken har skrevet sin femte bok Pub Semester. Else Marie Nordland om boka Pub Semester: ”Høyaktuelt fiffig eldreopprør med stigende spenning og galskap! Marit Haugsbakken har skrevet en liten bok til stor ettertanke. Dagens anbudsproblematikk og følgene av den er ett av temaene. At hacking er ett stikkord, bør ikke forundre noen. Forfatteren har inngående kjennskap til det politiske spillet. Boken gis ut på Marito Forlag.”

Leser: ”Værmeldingen blir aldri den samme etter å ha lest boka di.”

Her kan du lese saken i Pdf-format


282 views0 comments

© 2015 Inger Eide Nordseth. Proudly created of Inger Eide Nordseth

  • Facebook Clean Grey
  • Instagram Clean Grey
  • Linkedin Sosiale Ikon
  • Twitter Clean Grey