Search
  • Inger Eide Nordseth

Når døden gir perspektiv på livet


VIKTIG: Audun Myskja har skrevet mange bøker. Selv mener han «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg» kanskje er den viktigste boken han har skrevet så langt.

– For meg virker det som om livets avslutning gir mange et fugleperspektiv. Jeg har sett mange bitre konflikter løse seg opp. For meg er døden den store læremester, sier Audun Myskja. SKI: Han er aktuell med sin nye bok “Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg”. I boka tar han leserne med på tolv samtaler, der han vil formidle noe av det som skjer i dødens grenseland og betydningen det har for oss som lever.

– Gjennom samtalene vil jeg prøve å belyse hva du kan lære i møtet med døden. Om du er tjue eller åtti år spiller mindre rolle. Døden har et budskap og den gir et perspektiv på livet, i et samfunn der mennesket mister kraft og retning gjennom overflod på informasjon og stimuli – det jeg kaller “på”- samfunnet.

Bok nummer tyve

Dette er den tyvende boka Audun Myskja har utgitt, men det er første gang han beveger seg i inn i sjangeren skjønnlitteratur.

– Det er min første bok som ikke er en ren fagbok. Noen er rene journalistiske beretninger og noen fortellinger går inn i de ”store spørsmålene”. Tilbakemeldingene har vært veldig positive. Noen sa det slik:

”Den traff meg midt i hjerterota, og jeg så en bit av meg selv i boka”. Det er kanskje den viktigste boka jeg har skrevet, sier mange. Den handler om historier om og fra mennesker vi klarer å identifisere oss med. Og folk som har lest den sier den vil bli stående, det er ikke en bok som blir borte om et par år. Den er like aktuell om noen år og fremover, mener de, forteller Myskja.

– Hva er intensjonen med boka?

- Intensjonen med boka er å vise bølgene som går ut fra våre møter med døden, som ringer i vann. Jeg tror at møtet med døden påvirker oss mer enn vi alle er klar over. For meg er døden den store læremesteren. Møtet med den fjerner oss ikke fra livet. Døden kan lære oss å leve sannere og skjelne mellom det som betyr noe, og det som er trivielt, forteller Myskja.

– Vi har mange muligheter i vår tid og det er stor fare for å rote oss bort i detaljer. Det kan for eksempel brukes masse spalteplass i media rundt hårfrisyren til en artist. Et øyeblikks møte med døden sveiper bort slike tanker.

Audun Myskja har vært helsearbeider i 40 år. Han har arbeidet med livets avslutning i flere tiår, blant annet som overlege ved Hospice Lovisenberg og opplevd mange sterke historier i møte med døden.

– Er det anger som preger dødsleiet?

– Forlaget ba meg om å skrive en bok om anger på dødsleiet, men jeg fant mindre anger enn jeg ventet. Selv om jeg spurte direkte om det var noe de angret på, beskrev de fleste av mine pasienter og intervjuobjekter en forsoning med livet de hadde levd. Dette funnet er tankevekkende for meg.

– En kvinne uttrykte det slik: ”Jeg likte å være meg. Jeg ville ikke ha vært noen annen”.

Myskja fortsetter: Møtet med døden er for mange en oppvåkning og læremester. Det er lettere å se det store bildet. Mange ser seg selv i en annen synsvinkel og jeg har sett bitre konflikter løse seg opp.

– Hvorfor er det viktig å prate med folk som skal dø og hvorfor er det et viktig tema?

– Min egen nær døden opplevelse da jeg var 21 år og holdt på å dø av anoreksi, gjorde at jeg alltid har vært opptatt av grenselandet mellom liv og død. Vi har gjort mindre i medisinen og samfunnet vårt for de døende enn for kjente sykdommer som hjerteinfarkt og blindtarmsbetennelse. De får den beste behandling. Vi har ikke kvalitetssikret behandlingen av de døende på samme måte, sier Myskja.

– Mangelfull lindring og fravær av empati i denne fasen kan gi psykiske sår som er vanskelig å lege hos dem som står igjen. Det som var feil ved bortgang vedblir å bli feil, selv tyve år etterpå. En uverdig avskjed sitter fast. En verdig avskjed gir vekst og motivasjon og gode minner for de pårørende. Derfor har jeg blitt klar over hvor stor betydning vår håndtering av døden har – for enkeltmennesker, for familie og vennekrets og for samfunnet. Slekt skal følge slekters gang.

Så rart jeg må dø for å lære å leve

Har du en historie fra boka du kan dele?

– Trine i boka er et eksempel på en av dem som ble forvandlet i dødens nærvær.

Hun hadde kreft og jeg fikk følge henne fra 2008 til 2014. Hun levde med døden ansikt til ansikt i seks år. Hun endret seg fra en konvensjonell og bundet person til et menneske som ble fristilt.

”De siste året ble turene min pilegrimsreiser. Og jeg snakker ikke om å dra til Mekka. Jeg snakker om å gå rundt kvartalet. Å stoppe foran en syrinbusk, stå der lenge. Nå da, jeg nesten har mistet luktesansen av al cellegiften, blir det lille jeg har igjen av lukteevnen, en utrolig intens opplevelse, i møtet med en syrinbusk”….

”Da jeg gikk på tur med barna, var jeg ikke på tur med dem. Hvor var jeg? Andre steder. Først og fremst i egne tanker. Så rart jeg må dø for å lære å leve!”

Hun sa følgende:

«Jeg dør før jeg fyller seksti, men de siste årene har vært som 600 år, det har vært så intenst.»

Å være nær døden er den beste mindfulness-opplevelsen du kan tenke deg, og all verdens kurs blekner i forhold til den opplevelsen Trine hadde med det er å være nær døden, forteller Myskja.

Lært opp til å sky tapet

– Døden er fortsatt et stort tabu. Hvorfor snakker vi lite om døden?

– Vi mangler naturlige fora for det. Vi snakker om døden først når den kommer nær. Vi er ikke lært opp til det. Vi snakker om økonomi og teknologi, alt skal skje mye og fort. Det er ikke lagt tilsvarende vekt på hva som ligger i det langsomme, på tapet. Vi er lært opp til å sky tapet. Medisinen lærte meg opp til å se på døden som en fiende.

I medisinen ble jeg slengt ut som ung lege for å redde liv. Til og med i en lærebok om lindrende medisin sto det en setning; ”og så har vi døden”.

- Det har heldigvis blitt mer åpenhet om det de siste par tiårene i medisinen. Det har blitt en del av debatten, å sikre flest mulig en verdig død. Det er viktig at vi setter fokus på omsorg ved livets slutt, påpeker Myskja.

– Hva er det som opptar mennesker ved livets slutt?

De er opptatt av det nære og de nære, de små tingene, av å fullbyrde, rydde i alle papirene. De er opptatt av at andre ikke skal styre arv og det som står igjen etter dem.

De er mindre opptatt av det religiøse enn jeg trodde og ingen av de jeg intervjuet er redd for den ”evige ild”. Trossystemene ser ut til å løse seg opp, enten du er kristen, muslim eller ateist. Mange går opp i en større forsoning.

Eldre er som en surdeig

– I Aftenposten beskriver du eldre som en ressurs, men du gir uttrykk for at de kan blir for selvopptatte?

– Jeg vil ikke stemple eldre med stereotypier, men sette opp en alarmklokke hvis eldre blir for opptatt av egen forlystelse og eget forbruk. Prioriterer de tiden på å reise mye fremfor å være sammen med dem som trenger dem, går noe tapt. Vi står i en tid da det er viktig for eldre å fristille seg fra sitt eget og minske kretsingen om seg og sitt. De er som en surdeig i samfunnet. Vi trenger de vise eldre.

Audun Myskja trekker frem en fortelling i boka: Martins spor ble synlige i meg. Med årene har jeg blitt mer oppmerksom på betydning av mentorer. Min avskjed med Martin skjer i takknemlighet over alle dørene han åpnet for meg. En mentor trenger å ha overblikk, et fugleperspektiv. Jeg unner alle å ha en mentor, sier Myskja.

Han trekker også frem moren sin.

– Mor har løftet seg i eldre år og utviklet seg, det gir store ringvirkninger i kretsen rundt henne.

– Er du blitt bestefar ?

– Ja, jeg ble det i fjor. Det er sterkt å komme i den situasjonen. Jeg går inn i en annen livsfase. Jeg kan ikke se meg selv som pensjonist, men jeg går over i noe annet. Jeg jobber ikke slik jeg gjorde i 30-årene. Det er andre verdier som skal formidles, jeg føler ansvar for å opptre mer modent. Alle livsfaser har sin gave.

– Hva vil du selv være opptatt av når du skal dø?

Audun Myskja tar en tenkepause.

– Jeg har en drøm om at mine siste ord på jorda skal være; ”Jeg elsker” og ”Takk”.

Nærhet: Berør, vær rolig og tilstede ved dødens munning, oppfordrer Audun Myskja

STREKKØVELSE: Audun Myskja er en kjent foredragsholder og kursholder. Her har han en "strekkøvelse" i forbindelse med kurs i enhetsterapi i Ski.


85 views0 comments

© 2015 Inger Eide Nordseth. Proudly created of Inger Eide Nordseth

  • Facebook Clean Grey
  • Instagram Clean Grey
  • Linkedin Sosiale Ikon
  • Twitter Clean Grey