Search
  • Inger Eide Nordseth

Historiefortelleren


Etter 42 år som utenriksreporter for VG, reiste Jon Magnus tilbake til byen Armero i Colombia, der han dekket vulkankatastrofen i 1985. Akkurat der unge Omaira ble begravd i det giftiggule gjørmehavet, fant han titusen vakre sommerfugler.

- Jeg brukte 200 000 av sparepengene mine, og reiste jorden rundt for å oppsøke gamle historier. Det har vært min måte å vaske sjelen på, sier Jon Magnus.

- Å oppleve katastrofer på nært hold gjennom fire tiår gjør noe med deg. En journalist ser alltid fremover, og har sjelden tid til å se seg tilbake: Hvordan gikk det egentlig der jeg hadde vært før? Hva skjedde med menneskene jeg møtte?

Å vende tilbake til noen av disse stedene har gjort meg godt. Jeg har ryddet opp litt i hodet mitt.

Nå har Magnus kommet med en bok om sine 42år i VG,med tittelen «Sommerfuglene i Armero».

Historiene i boka er mange og varierte, noen er dramatiske og alvorstunge, andre er fulle av liv og humor. Det de har til felles er at de berører leseren. Skrivestilen og språket er godt, det er unike historier Jon Magnus kan fortelle. Han møter mennesker som midt i egen sorg gjør det de kan for å hjelpe ham, og han blir gjenkjent og tatt imot som en gammel venn, når han returnerer tiår etter det første møtet. Det er bare å la seg fascinere, berøre og begi seg med på reisen. Boka fremkaller både latter og tårer.

- Og kanskje kan leserne lære noe? - Som utenriksjournalist har jeg i alle fall lært å sette pris på det livet vi har i Norge, og mitt liv på reise har uten tvil gjort meg til et klokrere og mer reflektert menneske. Vi er utrolig privilegert i dette landet, kanskje har vi alle noe å lære av det. Nysgjerrig og glad i mennesker Jon Magnus oppdaget tidlig at det var journalistikk han ønsket å bruke tiden på. -Jeg er glad i å skrive,og glad i norskfaget. Dessuten er jeg eventyrlysten, nysgjerrig av natur og liker møter med mennesker, så da var valget lett. Han studerte medisin i Spania noen år, og finansierte studiene med å intervjue alle nordmenn han snublet over. - Jeg kunne nok aldri ha blitt noe mer enn en halvstudert kvakksalver, så det var greit å gi seg mens leken var god, sier Jon Magnus. - Jeg har hatt et utrolig privilegert liv i VG, og har i alle år blitt sendt avgårde på spennende saker. Derfor har jeg blitt ved min lest som skribent. Han snakker mange språk. Engelsk og tysk, gjør seg godt forstått på italiensk og portugisisk, snakker flytende spansk. Og mens han dek ket Balkankrigen lærte han seg det kyrilliske alfabetet og noen serbo kroatiske høflighetsfraser. - Det var viktig for meg å kunne si noen enkle setninger og gjøre seg forstått på deres språk. Å møte mennesker på deres egne premisser er viktig. -Av boka går det fram at du fikk et godt tilbud om å bli redaktør i ”Vi Menn”, hvorfor takket du nei til det? - Da hadde jeg nettopp opplevd et muntert-dramatisk øyeblikk under krigen på Balkan, og tenkte at jeg ønsket å være en del av begivenhetene og ikke sitte bak et skrivebord resten av livet. Jeg er og blir eventyrer. Ingen krisepsykiatri - Hva er din tyngste dag på jobb? - Det er vanskelig å relatere det til en helt spesiell episode. Det kan være ufattelig tungt å komme inn i et område som er rammet av krig eller naturkatastrofer, og oppleve de massive ødeleggelsene og sorgen hos enkeltmennesker. Det positive er likevel å se hvor mye godt det er i mennesker, og se hvor flinke de er til å takle sorg, tap og tilsynelatende uoverstigelige vanskeligheter. - Du må ha en god psyke? Mange av historiene i boka er sterke, og slett ingen hverdagskost. Fikk dere noen gang krisehjelp? -Det var ikke snakk om profesjonell krisehjelp «i gamle dager», det har kommet de senere årene. Vi hadde gode kollegasamtaler ute i felt, på hotellrommet, i teltet eller i baren om kvelden. Ofte ble det mye alkohol.

Kollegasamtaler på hotellrommet var datidens «krisepsykiatri» F.v. Tore Johan- nessen (Dagsrevyen), Anders Hoff (tidligere Dagbladet og TV2) og Jon Magnus på senga. – Vi snakket om dagens triste begivenheter, og drakk nok litt for mye, ja.

Det er viktig å snakke med folk som har opplevd det samme som deg selv. De har kjent den samme lukten av død, de har de samme grusomme visuelle inntrykkene, og de har følt den fortettede sorgen til de som overlevde. På disse jobbene treffer vi ofte de samme kollegaene fra hele verden, vi jobber tett sammen i farlige om råder, vi passer på hverandre og vi samarbeider. Da blir man også godt kjent, og kan bruke hverandre som skriftebrødre. Medmenneske Gode kollegaer har vært bærende bjelker på turene til Jon Magnus. - En av dem er VGs Harald Hen den. Han er Norges mest erfarne krigs- og katastrofefotograf, og til tross for at han er mye yngre enn meg fungerte vi som et godt team. Vi er noen særinger begge to, og ble etter hvert som et gammelt ektepar på tur. Harald er god på logistikk og planlegging, og hadde mye kunnskap om konfliktene og områdene vi skulle inn i. Dessuten er han en glimrende livredder og førstehjelper. Det var Harald Henden og VG-kollega Per Olav Ødegård som prøvde å redde livet til utenriksreporter Carsten Thomassen i Dagbladet da han ble skutt i et terrorangrep mot Serena Hotell i Kabul i 2008. - De holdt liv i Carsten til ambulansen kom, men han døde senere på vei til sykehuset. Både Magnus og flere av hans kollegaer har måttet legge penn og kamera til side et øyeblikk i et forsøk på å redde liv, eller for å være medmenneske. - Det går en usynlig grense mellom når du er journalist og når du er medmenneske. De etiske grensene presses ikke. Du stikker ikke kameraet opp i ansiktet til et døende medmenneske, hvis alternativet er å hjelpe... -Hvordan har krig utviklet seg de siste årene? - Godt spørsmål. Tidligere bar krigen ofte preg av å være av internasjonale konflikter, der frontlinjene gikk ved nasjonalgrensene. Nå har konfliktene blitt mer uoversikt- lige, de er ofte nasjonale og lokale, gjerne av etnisk, religiøs eller kulturell karakter. Dette har gjort det vanskeligere for oss å dekke dem, for ofte vet vi ikke hvor «frontlinjene» går. I tillegg blir konfliktene ofte overtatt eller styrt av paramilitære kjeltringer, menneskesmuglere og narkolangere, for å nevne noen. Pressefolk er dessuten blitt et yndet mål de siste årene, vi kidnappes og selges, og blir ofte et ledd i partenes grusomme PR-kampanjer.

Hvordan vil du oppsummere karrieren din? - Livet har vært en kontinuerlig dans på roser. Men alle roser har torner. Jeg har vært utrolig privile gert som har fått være midt i verdensbegivenhetene i over 40 år. Jeg har møtt fantastiske mennesker - alt fra Hollywoodstjerner og fredsprisvinnere til konger, keisere og presidenter. - Men vet du hva? sier Jon Magnus. - Det er de små menneskene som er spennende. De er de varmeste og det er de som alltid har invitert meg inn i sine liv. Det er disse historie- ne jeg har fortalt i «Sommerfuglene i Armero».

MOUNTEVEREST:Da ekspedisjonen til ArneNæss,som de første nordmenn i historien, skulle bestige Mount Everest i 1985, var Jon Magnus med. Her møter han de innfødte.

Flere bilder finner du i artikkelen i Julemagasinet Vestby; Ås og Frogn


35 views0 comments

© 2015 Inger Eide Nordseth. Proudly created of Inger Eide Nordseth

  • Facebook Clean Grey
  • Instagram Clean Grey
  • Linkedin Sosiale Ikon
  • Twitter Clean Grey